14.09.2017

 Min bekjennelse

 

Jeg tar meg selv i å gå rundt grøten uansett hvordan jeg forsøker å begynne denne teksten, så da hopper jeg heller rett i det og sier at denne teksten handler om VOLDTEKT. Jeg ble som 18-åring voldtatt av en 47 år gammel mann i min hjemkommune i Vesterålen. Han er kjent i nærmiljøet. Sånn, da var "dørstokkmila" tatt og jeg kan begynne.

Grunnen for at jeg vil skrive dette er fordi det plager meg. Fordi opplysning om voldtekt og seksuelle overgrip endelig er blitt en del av nåtiden. For at voldtekt den gang bare skjedde "på film og i store byer", og for at veldig mange fremdeles tror det bare skjer "på i film og store byer". Jeg ønsker å bidra til opplysning og forebygging. Kanskje kan det hjelpe andre som sitter inne med det samme. Her er ingen selvhjelpsgrupper. Her er ingen lokale steder å henvende seg (som inviterer spesielt til dette). Man har bare seg selv og tankene. 

Det er nu 17 år siden dette skjedde, men det har aldri plaget meg så mye som i dag. Det plager meg fordi det er en spesiell type urett som jeg aldri har fått forsont meg med, men som bare ble en normal del av en ung kvinnes liv. 
Det plager meg fordi jeg ikke turte å anmelde. Hovedsakelig fordi jeg var redd for hva familien hans ville si. Om meg. Om han. Hva ville jeg ødelegge? 


Han hadde kone og mange barn. I dag mange barnebarn og svigerbarn som har tillit til ham. Han har kontakt med mennesker. Han har kontakt med barn. Han lever faktisk ganske nært innpå mennesker i jobben, og er nok flink i det han gjør. Et yrke jeg ikke kan nevne en gang siden det vil være altfor ledende til en mann jeg må beskytte. 

Det plager meg fordi jeg tenker på andre han kan ha voldtatt. Siden jeg ikke anmeldte er jeg kanskje skyld i at han fikk fortsette. Dette slo meg ikke før i voksen alder. Det slo meg ikke før nettopp at det kanskje ikke er bare meg.
På den tiden møttes vi på fester i bygda. Han var ofte på fester med unge folk. Unge jenter. Er der kanskje fler?

Jeg har vært utrolig dum. Jeg fant hans vesen karismatisk og godhjertet. Så jeg ble med ham på nachspiel. Jeg var utadvendt, men langt fra løssluppen og typen til å slippe noen nært innpå meg. Noe kanskje enkelte menn misforstår når de ser en glad jente på alkohol. Jeg sovnet. Alene på en sofa. Ut av det blå våknet jeg med at mannen løftet meg av sofa og bar meg inn på et rom. Han kastet meg ned på en madrass, la seg over meg og holdte meg nede. Jeg husker detaljene. Jeg kjempet. Men han brydde seg ikke. Jeg var sjokkert og tenkte at dette skjer virkelig ikke. Men det skjedde. Det skjedde slik som på film. 

Da jeg konfronterte ham med det forarget mens jeg ventet på skyss hjem, benektet han heller ikke anklagen om voldtekt. Han bagatelliserte det bare.
En voksen mann bagatelliserte det.

 

Da jeg kom hjem var jeg i sjokk. Husker jeg står på jenterommet som 18-åring og ser ut vindu. Jeg visste hva som hadde skjedd, jeg visste at det var en voldtekt. Men det var vanskelig å fatte at dette skjedde meg. Det var for uvirkelig. For sånt skjedde jo ikke her. Sånt skjedde bare i byer. Av farlige overfallsmenn. Ikke faren til en nær bekjent av meg. Ikke HAN. Ikke han som hadde møtt min familie i fortrolige øyeblikk. Det var altfor overveldende for meg.

Samtidig hadde man jo hørt om hvilke reaksjoner man skulle få i ettertid. Man skulle vel få ødelagt livet sitt? Man skulle føle seg fæl? Jeg gjorde ikke det. Jeg visste ikke hva jeg skulle føle. Jeg følte ingenting. Jeg følte meg mest overrasket over at denne personen gjorde noe slikt. En familiemann. Hvordan i all verden skulle jeg kunne anmelde han? Hva ville hans familie si? Hva ville mine foreldre synes om meg? Jeg skammet meg.

Jeg møtte mannen på et utested noen uker senere. Vi møtes på venterommet til toalettene. Jeg hilser. Han ser på meg og sier at han trudde jeg var sur.  "Unnskyld", sier han. Naiv som jeg var, føler jeg at det er raust av denne mannen å si unnskyld. Så flott av han. Så flott av denne voksne karismatiske mannen å si unnskyld! (Herlighet hvor var selvrespekten, spør jeg meg selv i dag! Har man lov å dunke seg selv i hodet?)

Så jeg bare slukte episoden og livet gikk videre. Jeg fortalte det til noen venner, men det ble mer en snakkis i fortrolighet for å lette på trykket. Jeg sa det ikke til foreldrene mine eller helsepersonell. Jeg ante ikke hvor jeg burde henvende meg. Så jeg "aksepterte" en voldtekt. Noe som satt standarden min fremover. For jeg skulle få erfare fler.

                                                              ***     

Byturene og nachspielene fortsatte hyppig på denne tiden. Før jeg fylte 20 opplevde jeg 2 voldtekter til. Det som i dag kalles sovevoldtekter.
Jeg våknet på en sofa av at en gammel klassekamerat lå oppå meg og gjorde sitt. Jeg husker at jeg prøvde få han vekk og mumlet at han måtte gå, men jeg klarte nesten ikke å prate eller røre meg. Han sa bare at jeg skulle ligge i ro, mens han holdt meg nede med vekta si. Jeg møtte klassekameraten noen uker senere. På samme toalett som han forrige. "Unnskyld", sa han oppriktig. Jeg så at han skammet seg, så jeg aksepterte unnskyldningen. Det var enkelt! Hvorfor i all verden var det så enkelt? For at det var en fra klassen? Mannen har unger i dag. Jeg ser moren hans nesten hver dag på butikken. Hun smiler til meg. Ville hun fortsatt smilt om hun visste? Hva ville hun synes om meg? Om han?

Den andre gangen våkna jeg på sofa hos en kompis, hvor en bekjent hadde lagt seg inntil meg og var i full gang. Men han slutta når jeg våkna og spurte hva i all verden han drev med. Når jeg senere konfronterte han med det mens flere andre var tilstedet så gliste han bare flaut og sa han ikke husket. De andre i rommet bare gliste med. Denne mannen har også unger i dag. Hans mor jobber i barnehage. Hun smiler til meg når hun farter forbi. Ville hun fortsatt ha smilt til meg om hun visste?

Jeg vet ikke om jeg skal stoppe her, for min historie er fremdeles ikke ferdig. Min historie blir styggere, mye styggere. Den blir mye mer omfattende, personlig og mye mer følelsesladet. For jeg skulle senere få oppleve dette av kjærester. Samboere. Folk jeg var glad i. Det er bare grusomt. Man blir helt handlingslammet og ser nesten til slutt ikke hva som er rett og galt. Man ser ikke den riktige utveien. Dette får bli et ubeskrevet kapittel.

                                                              ***

Jeg er kommet til det punkt hvor episodene og de blokkeringer jeg har båret med meg i årevis har tatt meg igjen. Hvor følelsene tilknyttet manglende selvrespekt  våger å skimtes. Det er som en demon som springer etter deg med klørne, omringer deg i hverdagen og forteller deg hvor lite verd du er og at kroppen din bare er søppel. Jeg blir fysisk og psykisk dårlig av det. 
Jeg påminnes daglig av å se overgriperne i nærmiljøet. Se familiene deres. Kona til han eldre mannen. De vakre glade barnebarna. Det er umulig å unngå. Det jeg tidligere har forsøkt tråkket på i møte med dem begynner kroppen nu å kjenne. Jeg kjenner at jeg har en hemmelighet. En hemmelighet som kan få dem til å føle seg dårlig. 
Jeg har søkt hjelp og de sier at senskader er veldig vanlig. Kroppsforakt, tankekaos, skyldfølelse, stress og uro, anspenthet, angst, sorg. Dette kan komme både 5, 10 og 20 år senere. Hos meg er det kommet og det gjør meg vondt. 
                                                                                            
                                                              *** 

Jeg har tenkt på at det jeg opplevde som 18-åring på en måte bidro til å normalisere seksualforbrytelser. Siden det var en voksen og normal mann som gjorde det. Noens pappa. En rollefigur. Og det aldri ble gjort noe med. Man lærte jo ikke om dette på skolen. Ingen steder var dette et tema. Så man vet jo ikke hvor man skal søke hjelp. Når man i tillegg opplever det med den ene etter den andre, så utvikles det en slags normalisering av det hele og  man blir et lett bytte. Det har nok også å gjøre med manglende selvfølelse. Man klarer ikke fatte hvor alvorlig det er.

Det som styrker meg litt i dag er at jeg vet at det er dem som har gjort noe galt. Ikke jeg. Det snakkes mye om at jenter må ta sine forholdsregler. Men det er ikke lett å ta sine forholdsregler når man kjenner eller er sammen med personen. Og når man i tillegg er godtroende. Det er kanskje lettere i byer med større kriminalitet hvor farer lurer utendørs. Jeg slet også med depresjoner, venneløshet og overgangen til voksenlivet. Så det var lett for meg å og være ukritisk til hvem jeg hadde rundt meg.

Jeg vet at jeg ikke er alene om å oppleve slike ting. Samtidig føler jeg meg alene siden det gjelder så mange episoder. Alle er ikke en gang tatt med her. Jeg har spurt meg selv mange ganger hva som er galt med meg. Hvorfor skjer dette meg? Jeg forstår at folk synes jeg er dum. Men jeg velger å kalle det godtroende kombinert med en dårlig forankret selvfølelse. Og det igjen kan ha mange årsaker. Man har jo forskjellig bakgrunn. Jeg er heldigvis klar over at det ikke er min feil. Om ofrene er sovende eller det som fint kalles "ute av stand til motverge", om de er tillitsfull og lett å utnytte, eller om de bare har et stort hjerte som ser det gode i mennesket eller kjæresten sin uansett hva, så er det overgriper som tar valget og tråkker over grensene. 

                                                              ***
                                              
Jeg har lært at en voldtektsforbyter ikke er en tilfeldig som overfaller deg på gata. Jeg gjetter vi har null slike tilfeller i Vesterålen. Seksualforbryteren er en du kjenner og det kan være en familiemann, en kjæreste eller en bekjent. 
Det kan være en politiker eller en i respektert stilling. Han kan være ung eller gammel. Han har ingen fast karakter. Jeg blir så ufattelig trøtt av det ensidige fokuset på folk fra fremmede kulturer når det gjelder voldtekt. Det har ingenting med våre bygder å gjøre. Se rett ut vinduet ditt, for det er her det skjer! Vi burde spørre oss selv hvorfor.

Jeg har også dessverre fått lære hvordan uvitende mennesker kan være når noen de kjenner blir anklaget for voldtekt. Det er altfor lett å tro at noen du kjenner ikke kan voldta og dermed påstå at offeret lyver. Slik uvitenhet er farlig. Og veldig sårende. Så vær forsiktig. Den jenta du beskylder for løgn kan i neste øyeblikk være din datter. Og ingen trenger å få høre at overgrepet er deres feil siden de frivillig ble med seksualforbryteren hjem, frivillig la seg å sov i huset eller i ektesengen. Jenter er ikke lokkemidler eller objekter du kan presse deg på. 

En venninne av meg klikka i vinkel en gang jeg anmeldte noen hun kjente. Hun ville ikke tro noe slikt om denne mannen. Hun hadde nemlig "kjent han lenge", som hun sa. Hun sjikanerte meg grovt. I dag sitter samme mann i fengsel for en ny voldtekt. Så feil kunne hun ta. 

Jeg hadde flere venner som tvilte på meg. Kanskje fordi jeg ikke reagerte som forventet? Jeg kjenner jeg provoseres av at folk jeg trodde var vennene mine ikke var åpen for å tro. Det er så sårende. Man kan ikke sammenligne en jente i vesterålsbygdene med ei som kommer inn helseløs på voldtektsmottaket i Oslo hvor hun er voldtatt i et smug av et rovdyr hun ikke kjenner. Vi trenger mer kunnskap om dette!

Det er også utsatte som har møtt skepsis bare fordi de beveget seg utendørs i tiden etter voldtekten. Da ble det antydet at der umulig kunne ha vært noen voldtekt.

Man må glemme hva man har hørt om reaksjoner! Det er normalt og ikke ha klassiske reaksjoner som vi gjerne ser hos ofre etter en overfallsvoldtekt. Ikke sammenligne deg med noen. For mennesker er ikke lik. Forholdet man har til gjerningsmennene er heller ikke lik. Men et overgrip er hva det er, og det vil kroppen huske uansett hvem som gjør det og hvordan omstendighetene er. Det er like galt uansett hvor brutalt det foregår og hvordan du selv reagerer etterpå. Hev deg over kritiske kommentarer fra uvitende! De vet ikke bedre.

                                                              ***

Voldtekt og overgrep skjer fremdeles i 2017. Det kan være dine egne barn som er involvert. Hva er det samfunnet gjør feil? Hva er det som mangler? Vi trenger at temaet blir tatt på alvor. Vi trenger foreldre som tør å snakke om det med sine barn. Vi trenger en omfattende seksualundervisning i skolen. Vi trenger å finne ut av hva det er som gjør at enkelte tar seg til rette med andre mennesker. Vi trenger å lære om grensesetting og respektering. Vi trenger å lære om seksuell skadelig adferd og fange opp risikogruppene tidlig. Husk at alle overgripere en gang var barn. Det mangler noe hos dem! Og barn trenger å høre at de ikke behøver å skamme seg om de opplever vanskelige og uvanlige ting.

Jeg vil råde alle jenter og gutter til å anmelde hvis de har opplevd voldtekt eller overgrep. Hvis du synes det er vanskelig, så snakk gjerne med noen før du går til Politiet. Det kan være greit å få hjelp til å forberede seg eller ha noen med seg når man skal til Politiet å brette seg selv ut. Du behøver ikke gå alene dit hvis du ikke vil!

Her er ikke voldtektsmottak i Vesterålen, eller noen god oppfølging etter anmeldelse. Det er vertfall få som synliggjør seg godt med invitasjon til samtale. Men jeg vil anbefale å ta kontakt med helsesøster, lege, organisasjoner, hjelpetelefoner, familie eller en god venn. Jeg vil også anbefale Krisesenteret Vesterålen på det varmeste. De er døgnbemannet med snille damer som gir gode råd. Fungerer ikke det ene så prøv det andre! Det finnes alltid hjelp.

Tips til hvor du kan henvende deg: 

*Krisesenteret Vesterålen. Et fantastisk sted. Døgntelefon: 76 12 23 30. www.sortland-krisesenter.no

*Helsesøster i alle kommuner. Ring kommunen og bli satt over til helsesøster!

*Din Utvei. www.dinutvei.no

*SMISO - Støttesenter mot Incest og seksuelle overgrip. Tlf: 77 65 20 44 www.smiso.no

*Kirkens SOS. Døgntelefon: 22 40 00 40. (De veileder videre!)

*Politiet - 02800


Takk for at du leste dette. Jeg håper det kan bidra med opplysning, nedbrytning av fordommer og at du søker hjelp. Om du er gutt, jente, mann eller kvinne, så kan det hjelpe med noen å snakke med. Det finnes alltid noen som vil høre på deg og støtte deg!
♡ 

Og aller sist: Er du en som forbryter deg på andre menneskers grenser, så finnes der også hjelp. Det finnes vertfall i fengslene, men det skulle virkelig vært noen forebyggende og støttende tiltak utenom også. Det er bare å let opp hjelpen og henvend deg. Det er aldri for sent å endre holdning eller vise en endret utgave av deg selv. 

Les mer i arkivet » September 2017
taushet

taushet

11, Kautokeino

Ord på papiret

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits