14.09.2017

 Min bekjennelse

 

Jeg tar meg selv i g rundt grten uansett hvordan jeg forsker begynne denne teksten, s da hopper jeg heller rett i det og sier at denne teksten handler om VOLDTEKT. Jeg ble som 18-ring voldtatt av en 47 r gammel mann i min hjemkommune i Vesterlen. Han er kjent i nrmiljet. Snn, da var "drstokkmila" tatt og jeg kan begynne.

Grunnen for at jeg vil skrive dette er fordi det plager meg. Fordi opplysning om voldtekt og seksuelle overgrip endelig er blitt en del av ntiden. For at voldtekt den gang bare skjedde "p film og i store byer", og for at veldig mange fremdeles tror det bare skjer "p i film og store byer". Jeg nsker bidra til opplysning og forebygging. Kanskje kan det hjelpe andre som sitter inne med det samme. Her er ingen selvhjelpsgrupper. Her er ingen lokale steder henvende seg (som inviterer spesielt til dette). Man har bare seg selv og tankene. 

Det er nu 17 r siden dette skjedde, men det har aldri plaget meg s mye som i dag. Det plager meg fordi det er en spesiell type urett som jeg aldri har ftt forsont meg med, men som bare ble en normal del av en ung kvinnes liv. 
Det plager meg fordi jeg ikke turte anmelde. Hovedsakelig fordi jeg var redd for hva familien hans ville si. Om meg. Om han. Hva ville jeg delegge? 


Han hadde kone og mange barn. I dag mange barnebarn og svigerbarn som har tillit til ham. Han har kontakt med mennesker. Han har kontakt med barn. Han lever faktisk ganske nrt innp mennesker i jobben, og er nok flink i det han gjr. Et yrke jeg ikke kan nevne en gang siden det vil vre altfor ledende til en mann jeg m beskytte. 

Det plager meg fordi jeg tenker p andre han kan ha voldtatt. Siden jeg ikke anmeldte er jeg kanskje skyld i at han fikk fortsette. Dette slo meg ikke fr i voksen alder. Det slo meg ikke fr nettopp at det kanskje ikke er bare meg.
P den tiden mttes vi p fester i bygda. Han var ofte p fester med unge folk. Unge jenter. Er der kanskje fler?

Jeg har vrt utrolig dum. Jeg fant hans vesen karismatisk og godhjertet. S jeg ble med ham p nachspiel. Jeg var utadvendt, men langt fra lssluppen og typen til slippe noen nrt innp meg. Noe kanskje enkelte menn misforstr nr de ser en glad jente p alkohol. Jeg sovnet. Alene p en sofa. Ut av det bl vknet jeg med at mannen lftet meg av sofa og bar meg inn p et rom. Han kastet meg ned p en madrass, la seg over meg og holdte meg nede. Jeg husker detaljene. Jeg kjempet. Men han brydde seg ikke. Jeg var sjokkert og tenkte at dette skjer virkelig ikke. Men det skjedde. Det skjedde slik som p film. 

Da jeg konfronterte ham med det forarget mens jeg ventet p skyss hjem, benektet han heller ikke anklagen om voldtekt. Han bagatelliserte det bare.
En voksen mann bagatelliserte det.

 

Da jeg kom hjem var jeg i sjokk. Husker jeg str p jenterommet som 18-ring og ser ut vindu. Jeg visste hva som hadde skjedd, jeg visste at det var en voldtekt. Men det var vanskelig fatte at dette skjedde meg. Det var for uvirkelig. For snt skjedde jo ikke her. Snt skjedde bare i byer. Av farlige overfallsmenn. Ikke faren til en nr bekjent av meg. Ikke HAN. Ikke han som hadde mtt min familie i fortrolige yeblikk. Det var altfor overveldende for meg.

Samtidig hadde man jo hrt om hvilke reaksjoner man skulle f i ettertid. Man skulle vel f delagt livet sitt? Man skulle fle seg fl? Jeg gjorde ikke det. Jeg visste ikke hva jeg skulle fle. Jeg flte ingenting. Jeg flte meg mest overrasket over at denne personen gjorde noe slikt. En familiemann. Hvordan i all verden skulle jeg kunne anmelde han? Hva ville hans familie si? Hva ville mine foreldre synes om meg? Jeg skammet meg.

Jeg mtte mannen p et utested noen uker senere. Vi mtes p venterommet til toalettene. Jeg hilser. Han ser p meg og sier at han trudde jeg var sur.  "Unnskyld", sier han. Naiv som jeg var, fler jeg at det er raust av denne mannen si unnskyld. S flott av han. S flott av denne voksne karismatiske mannen si unnskyld! (Herlighet hvor var selvrespekten, spr jeg meg selv i dag! Har man lov dunke seg selv i hodet?)

S jeg bare slukte episoden og livet gikk videre. Jeg fortalte det til noen venner, men det ble mer en snakkis i fortrolighet for lette p trykket. Jeg sa det ikke til foreldrene mine eller helsepersonell. Jeg ante ikke hvor jeg burde henvende meg. S jeg "aksepterte" en voldtekt. Noe som satt standarden min fremover. For jeg skulle f erfare fler.

                                                              ***     

Byturene og nachspielene fortsatte hyppig p denne tiden. Fr jeg fylte 20 opplevde jeg 2 voldtekter til. Det som i dag kalles sovevoldtekter.
Jeg vknet p en sofa av at en gammel klassekamerat l opp meg og gjorde sitt. Jeg husker at jeg prvde f han vekk og mumlet at han mtte g, men jeg klarte nesten ikke prate eller rre meg. Han sa bare at jeg skulle ligge i ro, mens han holdt meg nede med vekta si. Jeg mtte klassekameraten noen uker senere. P samme toalett som han forrige. "Unnskyld", sa han oppriktig. Jeg s at han skammet seg, s jeg aksepterte unnskyldningen. Det var enkelt! Hvorfor i all verden var det s enkelt? For at det var en fra klassen? Mannen har unger i dag. Jeg ser moren hans nesten hver dag p butikken. Hun smiler til meg. Ville hun fortsatt smilt om hun visste? Hva ville hun synes om meg? Om han?

Den andre gangen vkna jeg p sofa hos en kompis, hvor en bekjent hadde lagt seg inntil meg og var i full gang. Men han slutta nr jeg vkna og spurte hva i all verden han drev med. Nr jeg senere konfronterte han med det mens flere andre var tilstedet s gliste han bare flaut og sa han ikke husket. De andre i rommet bare gliste med. Denne mannen har ogs unger i dag. Hans mor jobber i barnehage. Hun smiler til meg nr hun farter forbi. Ville hun fortsatt ha smilt til meg om hun visste?

Jeg vet ikke om jeg skal stoppe her, for min historie er fremdeles ikke ferdig. Min historie blir styggere, mye styggere. Den blir mye mer omfattende, personlig og mye mer flelsesladet. For jeg skulle senere f oppleve dette av kjrester. Samboere. Folk jeg var glad i. Det er bare grusomt. Man blir helt handlingslammet og ser nesten til slutt ikke hva som er rett og galt. Man ser ikke den riktige utveien. Dette fr bli et ubeskrevet kapittel.

                                                              ***

Jeg er kommet til det punkt hvor episodene og de blokkeringer jeg har bret med meg i revis har tatt meg igjen. Hvor flelsene tilknyttet manglende selvrespekt  vger skimtes. Det er som en demon som springer etter deg med klrne, omringer deg i hverdagen og forteller deg hvor lite verd du er og at kroppen din bare er sppel. Jeg blir fysisk og psykisk drlig av det. 
Jeg pminnes daglig av se overgriperne i nrmiljet. Se familiene deres. Kona til han eldre mannen. De vakre glade barnebarna. Det er umulig unng. Det jeg tidligere har forskt trkket p i mte med dem begynner kroppen nu kjenne. Jeg kjenner at jeg har en hemmelighet. En hemmelighet som kan f dem til fle seg drlig. 
Jeg har skt hjelp og de sier at senskader er veldig vanlig. Kroppsforakt, tankekaos, skyldflelse, stress og uro, anspenthet, angst, sorg. Dette kan komme bde 5, 10 og 20 r senere. Hos meg er det kommet og det gjr meg vondt. 
                                                                                            
                                                              *** 

Jeg har tenkt p at det jeg opplevde som 18-ring p en mte bidro til normalisere seksualforbrytelser. Siden det var en voksen og normal mann som gjorde det. Noens pappa. En rollefigur. Og det aldri ble gjort noe med. Man lrte jo ikke om dette p skolen. Ingen steder var dette et tema. S man vet jo ikke hvor man skal ske hjelp. Nr man i tillegg opplever det med den ene etter den andre, s utvikles det en slags normalisering av det hele og  man blir et lett bytte. Det har nok ogs  gjre med manglende selvflelse. Man klarer ikke fatte hvor alvorlig det er.

Det som styrker meg litt i dag er at jeg vet at det er dem som har gjort noe galt. Ikke jeg. Det snakkes mye om at jenter m ta sine forholdsregler. Men det er ikke lett ta sine forholdsregler nr man kjenner eller er sammen med personen. Og nr man i tillegg er godtroende. Det er kanskje lettere i byer med strre kriminalitet hvor farer lurer utendrs. Jeg slet ogs med depresjoner, vennelshet og overgangen til voksenlivet. S det var lett for meg og vre ukritisk til hvem jeg hadde rundt meg.

Jeg vet at jeg ikke er alene om oppleve slike ting. Samtidig fler jeg meg alene siden det gjelder s mange episoder. Alle er ikke en gang tatt med her. Jeg har spurt meg selv mange ganger hva som er galt med meg. Hvorfor skjer dette meg? Jeg forstr at folk synes jeg er dum. Men jeg velger kalle det godtroende kombinert med en drlig forankret selvflelse. Og det igjen kan ha mange rsaker. Man har jo forskjellig bakgrunn. Jeg er heldigvis klar over at det ikke er min feil. Om ofrene er sovende eller det som fint kalles "ute av stand til motverge", om de er tillitsfull og lett utnytte, eller om de bare har et stort hjerte som ser det gode i mennesket eller kjresten sin uansett hva, s er det overgriper som tar valget og trkker over grensene. 

                                                              ***
                                              
Jeg har lrt at en voldtektsforbyter ikke er en tilfeldig som overfaller deg p gata. Jeg gjetter vi har null slike tilfeller i Vesterlen. Seksualforbryteren er en du kjenner og det kan vre en familiemann, en kjreste eller en bekjent. 
Det kan vre en politiker eller en i respektert stilling. Han kan vre ung eller gammel. Han har ingen fast karakter. Jeg blir s ufattelig trtt av det ensidige fokuset p folk fra fremmede kulturer nr det gjelder voldtekt. Det har ingenting med vre bygder gjre. Se rett ut vinduet ditt, for det er her det skjer! Vi burde sprre oss selv hvorfor.

Jeg har ogs dessverre ftt lre hvordan uvitende mennesker kan vre nr noen de kjenner blir anklaget for voldtekt. Det er altfor lett tro at noen du kjenner ikke kan voldta og dermed pst at offeret lyver. Slik uvitenhet er farlig. Og veldig srende. S vr forsiktig. Den jenta du beskylder for lgn kan i neste yeblikk vre din datter. Og ingen trenger f hre at overgrepet er deres feil siden de frivillig ble med seksualforbryteren hjem, frivillig la seg sov i huset eller i ektesengen. Jenter er ikke lokkemidler eller objekter du kan presse deg p. 

En venninne av meg klikka i vinkel en gang jeg anmeldte noen hun kjente. Hun ville ikke tro noe slikt om denne mannen. Hun hadde nemlig "kjent han lenge", som hun sa. Hun sjikanerte meg grovt. I dag sitter samme mann i fengsel for en ny voldtekt. S feil kunne hun ta. 

Jeg hadde flere venner som tvilte p meg. Kanskje fordi jeg ikke reagerte som forventet? Jeg kjenner jeg provoseres av at folk jeg trodde var vennene mine ikke var pen for tro. Det er s srende. Man kan ikke sammenligne en jente i vesterlsbygdene med ei som kommer inn helsels p voldtektsmottaket i Oslo hvor hun er voldtatt i et smug av et rovdyr hun ikke kjenner. Vi trenger mer kunnskap om dette!

Det er ogs utsatte som har mtt skepsis bare fordi de beveget seg utendrs i tiden etter voldtekten. Da ble det antydet at der umulig kunne ha vrt noen voldtekt.

Man m glemme hva man har hrt om reaksjoner! Det er normalt og ikke ha klassiske reaksjoner som vi gjerne ser hos ofre etter en overfallsvoldtekt. Ikke sammenligne deg med noen. For mennesker er ikke lik. Forholdet man har til gjerningsmennene er heller ikke lik. Men et overgrip er hva det er, og det vil kroppen huske uansett hvem som gjr det og hvordan omstendighetene er. Det er like galt uansett hvor brutalt det foregr og hvordan du selv reagerer etterp. Hev deg over kritiske kommentarer fra uvitende! De vet ikke bedre.

                                                              ***

Voldtekt og overgrep skjer fremdeles i 2017. Det kan vre dine egne barn som er involvert. Hva er det samfunnet gjr feil? Hva er det som mangler? Vi trenger at temaet blir tatt p alvor. Vi trenger foreldre som tr snakke om det med sine barn. Vi trenger en omfattende seksualundervisning i skolen. Vi trenger finne ut av hva det er som gjr at enkelte tar seg til rette med andre mennesker. Vi trenger lre om grensesetting og respektering. Vi trenger lre om seksuell skadelig adferd og fange opp risikogruppene tidlig. Husk at alle overgripere en gang var barn. Det mangler noe hos dem! Og barn trenger hre at de ikke behver skamme seg om de opplever vanskelige og uvanlige ting.

Jeg vil rde alle jenter og gutter til anmelde hvis de har opplevd voldtekt eller overgrep. Hvis du synes det er vanskelig, s snakk gjerne med noen fr du gr til Politiet. Det kan vre greit f hjelp til forberede seg eller ha noen med seg nr man skal til Politiet brette seg selv ut. Du behver ikke g alene dit hvis du ikke vil!

Her er ikke voldtektsmottak i Vesterlen, eller noen god oppflging etter anmeldelse. Det er vertfall f som synliggjr seg godt med invitasjon til samtale. Men jeg vil anbefale ta kontakt med helsesster, lege, organisasjoner, hjelpetelefoner, familie eller en god venn. Jeg vil ogs anbefale Krisesenteret Vesterlen p det varmeste. De er dgnbemannet med snille damer som gir gode rd. Fungerer ikke det ene s prv det andre! Det finnes alltid hjelp.

Tips til hvor du kan henvende deg: 

*Krisesenteret Vesterlen. Et fantastisk sted. Dgntelefon: 76 12 23 30. www.sortland-krisesenter.no

*Helsesster i alle kommuner. Ring kommunen og bli satt over til helsesster!

*Din Utvei. www.dinutvei.no

*SMISO - Stttesenter mot Incest og seksuelle overgrip. Tlf: 77 65 20 44 www.smiso.no

*Kirkens SOS. Dgntelefon: 22 40 00 40. (De veileder videre!)

*Politiet - 02800


Takk for at du leste dette. Jeg hper det kan bidra med opplysning, nedbrytning av fordommer og at du sker hjelp. Om du er gutt, jente, mann eller kvinne, s kan det hjelpe med noen snakke med. Det finnes alltid noen som vil hre p deg og sttte deg!
♡ 

Og aller sist: Er du en som forbryter deg p andre menneskers grenser, s finnes der ogs hjelp. Det finnes vertfall i fengslene, men det skulle virkelig vrt noen forebyggende og stttende tiltak utenom ogs. Det er bare let opp hjelpen og henvend deg. Det er aldri for sent endre holdning eller vise en endret utgave av deg selv. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

taushet

taushet

11, Kautokeino

Ord p papiret

Kategorier

Arkiv

hits